Tekst og bilder: Marie.
28 pensjonister + reiseleder fra Vega startet turen veldig tidlig en søndag. Klokka var bare 3 om natta da 4 av oss sto på Flatåsen og ventet spent på bussen som skulle hente oss. Vi plukket opp flere underveis til Værnes og på flyplassen møtte vi de som selv tok seg utover. Og der møtte vi også de to fra Bodø som var med oss på turen.
Første flyetappe gikk til Amsterdam med KLM og videre til Paris med Air France. Og der sto vi på flyplassen i Paris og venta på bagasjen som ikke kom! 30 kofferter søkk borte! Og da oppdaget vi også at vi var sendt til Frankrike med reiseleder som ikke behersket fransk! Men etter mye om og men hadde alle fått skrevet ut sin mistetmelding og vi kunne sette oss i bussen 2 timer forsinket og kjøre av sted mot Normandie.
Blomster i Giverny Liv og Asbjørn fra Bodø Fra minneseremoni Omaha Beach
Reiseleder Torild og sjåfør Guillaume Oddvar som franskmann
Første stopp var Giverny hvor vi fikk servert lunsj. I og med at vi allerede var 2 timer forsinket ble det ikke tid til å spasere i Monets hage, noe flere enn jeg hadde sett frem til. På Distelleri Busnel fikk vi en liten omvisning i produksjonslokalene for calvados samt foredrag om produksjonen av den gylne drikken. Etterpå var det smaking av 3 sorter calvados og flere gode oster som lages i området. Og selvsagt var det butikk der så man kunne kjøpe inn både calvados og ost hvis man ønsket.
Veteraner Pikene på broen -Mont St. Michel Fra St.Michel
Dagen etter sto ilandstigningsstrendene for tur. Dette ble en kjempeflott utflukt, ikke minst fordi vi etter å ha vært på Omaha Beach kom rett inn i en amerikansk minneseremoni med både sang og musikk og taler. Det ble en sterk stund da to av talerne selv hadde vært med i 1944 og kunne fortelle om sine opplevelser. Kirkegården med alle korsene gjorde også et sterkt inntrykk. Litt synd at vi ikke visste på forhånd at det også finnes en «norsk» kirkegård der, for da kunne vi bedt om at det ble lagt inn en tur også dit. Arromanche 365 er en «kino» med lerret rundt hele rommet. Her fikk vi se film (krigsfotografene gjorde en fabelaktig jobb!) fra ilandstigningen. Ola var heldig nok til å havne ved siden av en engelsk veteran på 94 år som han selvfølgelig måtte prate med. Veteranen hadde vært med på ilandstigningen og senere vært med på frigjøringen av Paris.
Servering av østers Fra Omaha Beach
Neste år er det 75 års jubileum for D-dagen og da blir det sikkert storfeiring. Har dere anledning så ta en tur! Det er en opplevelse!
Og for en opplevelse vi fikk på utflukten neste dag også! Mont-Saint-Michel. En hel øy bestående av et eneste fjell hvor husene var bygd oppover fjellet. Halvveis oppe var det en kirkegård og nesten helt oppe var det flere åkrer. Det har bodd folk her siden ca år 500 og var opprinnelig et kloster. Nå er det egen kommune med 60 innbyggere! Stort sett er det trapper overalt, men de hadde også en handle og restaurantgate som besto av en veit i en motbakke. Jeg kom ut av tellingen på butikker – alle solgte souvenirer – og litt til. I de smale trappegatene fantes også flere hotell. Øya er en såkalt tidevannsøy og det er lagt en gangbro utover. Da vi var der var det ebbe og bare
leire å se på alle kanter.
Opplyst Eiffeltårn Fra terassen Sacre Coeur
Dagen etter skulle Paris inntas. I følge programmet skulle vi først innom en kystby som heter Deauville, men den ble forbikjørt uten at vi fikk vite hvorfor den ble sløyfet. Derfor ble Rouen første stopp denne dagen. Og her regna det sånn at reiselederen etterlot oss sammen med en engelsktalende guide i byens katedral og dro selv ut for å kjøpe inn regncape og paraplyer. Jeg tror de fleste var glad for at det ikke ble gjennomført noen sightseeing til fots i regnværet. I Rouen fant vi flere fine forretninger som vi forresten godt kunne tenkt oss å ha litt bedre tid i. Klærlaus som vi alle var, frista det til å handle mer enn vi trengte.
Så kunne vi endelig innta Paris utpå ettermiddagen og etter en liten hvil var vi klar til virkelig å innta Paris. Det ble med en middag på en restaurant i nærheten, etterpå tror jeg alle gikk tilbake til hotellet på Montmartre. Hotellet var litt ymse, badekar med høye kanter og hånddusj som ikke kunne festes noen steder er vanskelig for gamlinger. Men det har en stor, fin takterrasse med en helt fantastisk utsikt over Paris. Her var det samling for både oss og flere til på kveldstid. Og da Eiffeltårnet ble lyssatt på den ene siden og Sacre Coeur på den andre siden, ja, da hadde vi virkelig Paris-følelse.
Det ble ikke noen felles utflukter i Paris annet enn en bussrundtur med svensktalende guide. Og dette var guiden som kunne sine ting! Damen hadde bodd i Paris siden 1959 og kjente både byen og dens historie veldig godt og i tillegg hadde hun meget god formidlingsevne. Ellers var det ventetid på billetter til alle severdigheter utenom kirkene hvor det er gratis å komme inn. Noen tok metroen til sentrum, noen busset litt rundt på egenhånd, det er fullt av hopp-på/hopp-av busser. Og så var det alle som bare ruslet rundt på Montmartre og var fotturister. Selv gikk jeg to turer opp til Sacre Coeur og kunstnerkvartalet. En bragd for meg for det var 220 trappetrinn å forsere. Vondt både for pusten og knærne. Andre telepensjonister, langt eldre enn meg, spratt oppover trappene som fjellgeiter. Men jeg kom opp! Første gang ble kirken bare beundret fra utsiden før vi satte oss ned på en fortausrestaurant og bare så på folkelivet. En fortauskunstner som lurte på hvor vi var fra, lyste opp og kauket «Edvard Munck!» da vi fortalte at vi var norsk. Han var litt heldigere enn han vi traff i en butikk, som, da vi sa vi var fra Norge svarte «ah-Copenhagen»!
Andre gangen vi gikk opp, overvar Ola og jeg katolsk messe i kirka (Sacre Coeur betyr forresten hellig hjerte). Selv om vi ikke forsto alt, fikk vi med oss Paulus’ brev til Efeserne og Ola fikk oppfrisket sitt Fadervår på fransk. Man behøver ikke være religiøs for å føle høytiden i en slik messe.
På en av utfluktene fikk vi servert østers. Ikke alle smakte på den, men med mye vin gikk det ned et par stykker. Også i min mage.
Alle turer har sin ende, denne også. Og da vi sto på flyplassen på tur hjem, fikk vi bagasjen vår. Etter en uke i Frankrike iført samme bukse og joggesko, har jeg lært en ting: jeg pakker altfor mye når jeg er ute og reiser!
Og hvis noen lurer: vi hadde en flott tur, til tross for manglende bagasje.
